Der skattemyndighetene regulerer min økonomi, - og beslutningene i borettslaget tilsier om jeg skal leve med stilas eller fellesvaskeri, så er innkalling som meddommer i Tingretten like bydende. Er en først valgt skal det vises til særledes gode grunner for ikke å møte opp.
Siden det gjerne går noen mnd mellom hver gang en sånn innkalling kommer reagerer jeg med et sukk, og leting etter motivasjon for dette vervet jeg sa ja takk til over en utepils på Grunerhagen på slutten av 90-tallet. En entusiast innvalgt i bydelens lokaldemokrati klarte å definere begrepet likemenn på en måte så jeg forsto det. Og siden jeg både er lovlydig, reativt nydusja og uten oppvekst i Oslo 3 m dalstroka rundt - var jeg egnet. Mente entusiasten, som selv legger ned en god del av sin energi for at kommunen skal bety mer enn Rådhuset, renovasjonsavgifter og folkelig mål på effektiv arbeidstempo.
Slikt kalles rollemodellering, og jeg er tiltrukket av sånne Helter i hverdagen.
Ergo sa jeg ja!
Når jeg fremdeles ikke har satt Himmel&Jord i bevegelse for å unnslippe denne borgerplikt så ligger det fremdeles formulert her:
Et alminnelig rettsprinsipp er at en skal dømmes av sine likemenn.
Lekfolk spiller derfor en viktig rolle i vårt rettssystem.
Det er ansett som en garanti for rettssikkerheten at borgerne har medbestemmelse
og kan uttrykke sin rettsoppfatning ved å dømme i straffesaker.
Nå skal jeg vokte meg vel for å diskutere saker jeg har vært involvert i, taushetsplikten er Hellig, men det bør vel ikke være noen hemmelighet at flertallet på tiltalebenken er fra den delen av befolkningen hvor verken økonomisk eller kulturell ballast er stramme sikkerhetsnett. Mye av Tingrettens ressurser brukes på gjengangerne; slitne dophuer som finansierer kroppens sug og sjelens lengsel ved å irritere deg grenseløst når bilen/båtmotoren/sykkelen/iPhonen plutselig er borte. Eller gruppen av Fiksere/Triksere/Ordnere, en egen rase menn som alltid har en snarvei, en god idè til kjappe kroner. Og som har en like rørende tiltro til at deres fantastiske evner matcher bortforklaringene når de, nok en gang, blir tatt på fersken.
Legg så til trygdesvindlerne, smuglerne og de paranoide voldsutøverne som syns selv blikking er grunn god nok til å dele ut knyttnever og spark.
En halvkvalifisert gjetting fra min side vil si at dette er et sted mellom 60-75% av sakene meddommere skal forholde seg til. Og dermed være den tiltaltes likemann.
Det jeg ser i Tingretten er dommere som jeg vet ikke bor i blokka mi. Det er velregulerte kvinner og menn som var smarte nok, og hadde en oppbakking sterk nok til å ta jusstudiet.
At det her finnes en grunnleggende samfunnsinteresse og mye menneskekunnskap tar jeg for gitt, men at mange innenfor yrkesgruppen har annen kontakt med Hvermansen i dalstroket Groruddalen f.eks...er vel litt mer tvilsomt.
Meddommere opptrer alltid i par, alltid kvinne/mann.
Så har jeg altså fått møte noen av disse menn som med jevne og ujevne mellomrom mottar tykke konvolutter i posten. Vi setter oss inn saken, hører prosedyrer fra aktor og forsvarer, hører tiltaltes egen forklaring, vitner som opplyser om dette og hint - og så skal vi drøfte hva som er bevist på de enkelte punkter. Så kommer evnt straffeutmåling basert på paragrafer og andre sakers presedens (hvor lang ble straff for lignende forhold i en annen rett, hvem er justisminister i landet nå og hva er dennes hjertesaker? Hva er Hvermansens rettsfølelse osv) Interessante øvelser, veldig bra kur mot kjappe løsninger a `la Send dem til Bjørnøya, La `rem ta livet av hverandre osv osv. Faktisk er dette en viktig jobb.
Jeg er trygg på at de sakene jeg har deltatt i har resultert i riktig avgjørelse hittil, men så var det den murringa over likemenn da.
Jeg ser meg rundt i rommet hvor alle dagens meddommere med varamedlemmer, til alle dagens saker, har møtt opp. O Homogene felleskropp. Alderen er fra 40-70, jeg speider forgjeves etter en person som ikke er etnisk norsk og bekreftelsen kommer over velfylt salatbar i lunsjen. Meddommeren min er diakon, bor i gangavstand til VM på ski og er en lykkelig mann med eldstebarnet nyutdannet jurist og barndomshjemmet fylt med symboler på det viktigste av alt: arvestykker fra slekt som har fulgt slekters gang.
Den tiltalte? Han skal fremdeles sone litt til, og får sikkert skikk på livet sitt dersom han fremdeles har leiligheten når han slipper ut. Og klarer å holde seg rusfri, holde seg unna familie og venner av dårlig art. Gidder noen å ansette en ung og hyper kropp på 22 år, så slipper hans likemenn å møte ham i retten for tredje gang. Kanskje.
Hadde vært skikkelig fint å dele hans grenseløse tiltro på at dette, fikser`n så lett som ingenting...
